Søkelys på den utilgjengelige samuraiætten Kojo

Oversatt av Sven Frøhlich

- 500 år i tjeneste hos kongehuset på Ryukyu
- Kampteknikker holdt i hevd i familien opp i gjennom generasjonene

1. Kapittel: Historie

Slekten Kojo - formidlere av kultur og kampkunst til Okinawa og en av de “36 slektene” fra Kumemura som tjenestegjorde ved hoffet på Ryukyu (anm.: Ryukyu er navnet på det tidligere kongedømmet på øygruppen som i dag utgjør det japanske fylket Okinawa). Den kampkunsten denne slekten brakte fra Kina ble videreformidlet innad i slekten og praktisert oppigjennom mange generasjoner. I det 20. århundret stoppet denne aktiviteten opp, og selv om teknikkene har blitt videreformidlet, finnes det nå svært få som formidler den opprinnelige formen. Og stilarten blir fremdeles omtalt som “den utilgjengelige karatestilarten”.

En vanskelig tilgjengelig samuraiætt

Når det snakkes om karate er Kojo et navn som hyppig dukker opp, og navnet assosieres straks med samuraiætten. Kojo slekten har fra langt tilbake vært kjent som svært dyktige i kampkunst. Familien som har avlet tallrike fremragende utøvere av kampkunst, skal fram til begynnelsen av 1900-tallet på Okinawa ha vært velkjent også blant kvinner og barn som ikke hadde noen tilknytning til kampkunst. Den stilarten slekten praktiserte har imidlertid til forskjell fra andre ikke vært formidlet til vanlige utenforstående, og har vært forbeholdt kun medlemmer av slekten. Derfor har den helt fram til idag gått under navnet “den utilgjengelige karatestilarten”.

Slekten Kojo har sitt utgangspunkt i en kjent kinesisk slekt med navnet Cai. Dette er en gammel slekt som skal ha som stamfar en mann kalt Cai Xiang fra Quanzhou i Fujian-provinsen. Slekten skal i 1392, da et familiemedlem med navn Cai Chong levde, på ordre fra Ming-dynastiets keiser Hongwu ha dratt over til Ryukyu. Familien Cai slo seg ned i Kumemura (idag bydelen Kumecho i Naha). En gren av denne slekten tok så etternavnet Kojo (ble også uttalt som Kosho, Koshiro, eller - på Okinawa-folkets eget språk - som Kugusuku) og dette ble så begynnelsen til slekten Kojo.

Medlemmer av denne slekten tjenestegjorde deretter ved hoffet i Ryukyu i ca. 500 år. De besatte viktige stillinger som bl.a. religiøse administratorer, høytstående byråkrater og regjeringstolker og var viktige støttespillere for Okinawas politikk og økonomi.

Okinawa og Kina har gjennom historien hatt nære og tette bånd. Okinawas utvikling har funnet sted under en stadig påvirkning fra kinesisk politikk, økonomi og kultur. Også den dag i dag finner man tydelige spor etter kinesisk innflytelse på Okinawa, og karate er et eksempel på nettopp dette. Går man så ut ifra at kinesisk kampkunst er forløperen til karate, melder spørsmålene seg når denne ble innført fra det kinesiske fastlandet, og hvordan den ble endret. En del av svaret finner vi i historien til slekten Kojo.

Brobyggere mellom Okinawa og Kina

La oss først se litt nærmere på den tidsalderen da Kojo slekten krysset havet over til Okinawa. Dette skjedde for omtrent 600 år siden, og på den tiden var det livlig handel mellom Ryukyu og Kina, og kongehuset på Ryukyu var aktive med å innføre kinesisk kultur til øygruppen. I Japan var Muromachishogunatet i sin begynnelse, og i Kina var Ming-keiserne nettopp kommet til makten.

Da den første Ming-keiseren Zhu Yuanzhang ble keiser i Kina i 1368, krevde han at Ryukyu skulle gi gaver som en gjenytelse for at Kina anerkjente Ryukyu som et kongerike. På denne tiden var hovedøya Okinawa inndelt i tre riker - Midtfjells-, Nordfjells-, og Sydfjellsriket. I 1372 gikk keiser Satto i Midtfjellsriket - det mektigste riket - for første gang med på å sende gaver til Mingkeiseren. Dette ble begynnelsen på en særegen byttehandel mellom Ryukyu og de kinesiske keiserne hvor kongedømmet på Ryukyu gjennom å gi gaver uttrykte sin lojalitet ovenfor den kinesiske keiseren, og som motytelse fikk ta med seg forskjellige typer kulturgjenstander tilbake til Ryukyu, en utveksling som spilte en viktig rolle i den påfølgende sterke blomstringsperioden for handelsvirksomhet på Okinawa.

Fartøyene som fraktet gaver til Kina fikk der fylt opp båtene med ulike kinesiske produkter som ble skipet tilbake til Ryukyu, samtidig fikk kongen i Midtfjellsriket fremragende kinesere til å reise over til Ryukyu og bosette seg der, med tanke på å få tilført ny viten og teknologi til øyriket. Slik forsøkte man ikke bare å innføre gjenstander, men også menneskelige ressurser. Disse personene som kom den lange veien over havet til Ryukyu kom så til å gå under navnet “de 36 slektene fra Kume”, og Kojo-slekten var en av disse.

I offisielle historiske annaler for Midtfjellsriket står det å lese at den kinesiske keiseren Zhu Yuanzhang i 1392 sendte ut “36 slekter” fra Fujian til Kumemura. Med “36 slekter” er ikke å forstå 36 personer eller 36 familier. På samme måte som man i Japan finner det ved tallet 8 i uttrykket Yaoya (“åtte hundre butikk” = grønnsakshandler), har tallet 36 i Kina også betydningen “mange”. Det er derfor meget tenkelig at det i realiteten var flere hundre personer fra Fujian som ble utsendt til Ryukyu. Siden disse personene bosatte seg i Kumemura ble de også kalt Kunindanchu (som betyr “person fra Kumemura”).

Aktive bak historiens rampelys

De “36 slekter fra Kume” var som nære tjenestemenn ved hoffet på Ryukyu til stadighet involvert i kongerikets samkvem med utlandet, handelsvirksomhet, lovgivning, byplanlegging osv. Som profesjonelle handelsmenn skaffet de kongefamilien på Ryukyu store inntekter, og også på kulturelle områder bidro de sterkt. Den teknologi og viten de skapte tilgang til finner en bl.a. innenfor områdene navigasjon, skipsbygging, astronomi og geografi. Kampkunst inngikk imidlertid ikke her. Men en kan uten særlig problemer regne med at blandt disse personene som bodde i Kumemura var det også noen som var vel bevandret innen kampkunst. Noen mener at medlemmene av Kojo slekten skal ha vært eksperter på den i slekten formidlede kinesiske kampkunsten “Caijiaquan”. Uansett er det ingen tvil om at de “36 slekter fra Kume” brakte med seg kinesisk kampkunst og at de var delaktige i den perioden da “Tii” (karate) slo rot på Okinawa. Dette kan man slutte seg til utifra det at alle de ledende innenfor kampkunst i perioden Sho-kongene var ved makten, med unntak av 2-3 personer, var etterkommere av disse kineserne fra Fujian som bosatte seg i Kume.

Ifølge Kojo slektens tradisjon skal formidlingen av “Tii” (karate) innad i slekten ha begynt i annen halvdel av det 17. århundre med Cai Zhaogong (Kojo-slektens overhode, 1665-1747). En nøyere undersøkelse av etterlatne dokumenter viser at denne Cai Zhaogong, sammen med Mao Fengyi (1550-1635) - som var aktiv i det 17. århundret, er de eldste mestrene av kampkunst som blir omtalt i offisielle skrifter. Det er ikke funnet noen referanser til kampkunstmestere før dette. Dette er også med på å underbygge oppfatningen om at Kojo slekten fra langt tilbake var sterkt involvert i kampkunst (Mao Fengyi vil vi komme tilbake til ved en senere anledning). Da Cai Zhaogong dro til Kina for å studere, lærte han der krigsstrategi, og fikk overrakt av den daværende Xing-keiseren Kangxi skrifter hvor krigsstrategier var inngående beskrevet. Da han vendte tilbake til Ryukyu skal han bl.a. ha innført andre medlemmer av familien i kampkunst, hvor også de ovennevnte krigsstrategier inngikk.

Etterkommerne av disse familiene som bosatte seg i Kumemura skal ifølge skriftlige kilder vedr. byråkratiorganisasjonen på Ryukyu (1392-1868) i de påfølgende generasjoner ha reist til Beijing og Nanking hvor de gikk på de mest prestisjetunge universitetene i Kina og fikk der undervisning som gjorde dem i stand til å bli støttespillere for Ryukyus offentlige adminstrasjon og undervisningssystem. Også sønnene til Kojo-slekten dro over til Kina, og fikk på den måten tilgang til språket og kulturen der. Samtidig lærte de kampkunst i Kina. Dette tok de så med tilbake til Ryukyu, og kom derfor til å være ledende skikkelser i datidens Ryukyu også når det gjaldt kampkunst.

Mistet sin posisjon med Meiji-restaurasjonen

I det 19. århundre begynte det imidlertid å skje en sterk endring i det miljøet Kojo-familien var en del av. Med Meiji-restaurasjonen åpnet Japan seg for omverdenen, og landet fikk etterhvert ambisjoner om å utvide sitt herredømme mot Taiwan, andre sydlige øystater samt Kina. Som et første skritt i denne retning befalte de japanske myndighetene i 1879 at kongeriket Ryukyu skulle avvikles og at øygruppen skulle innlemmes i det japanske keiserriket, ved at området fikk betegnelsen fylket Okinawa. Ryukyu-kongeriket skulle altså oppløses. Xing-regjeringen i Kina reagerte sterkt overfor de japanske myndighetene på dette. Kongeriket Ryukyu ble i 1609 innlemmet i det japanske Edo-shogunatet gjennom en militær invasjon ledet av Daimyo-familien Shimatsu fra Kagoshima. Men under det japanske shogunatets politikk der all kontakt med utlandet ble brutt, ble Ryukyuøyene gitt en særegen status. Til forskjell fra de andre fylkene i Japan, ble Ryukyu i praksis ikke innlemmet i shogunatets organisasjonsstruktur, og kunne dessuten opprettholde sine relasjoner til utlandet som før, hvor det kinesiske Xing-dynastiet ble sett på som åndelige ledere. Derfor var Ryukyu i kinesernes øyne fremdeles ansett som et kinesisk lydrike.

Videre var det i forbindelse med Meiji-restaurasjonen også personer blant utsendingene fra kongedømmet Ryukyu som ønsket at man skulle skaffe seg militær støtte fra Xing-dynastiet og jage ut japanerne. Også Kojo-familien, som jo opprinnelig kom fra Kina, oppfattet den japanske Meiji-regjeringens plan om å avskaffe Ryukyu-kongedømmet, og appelerte til Xing-keiserriket om å komme til hjelp. Koremasa Kojo (1832-1891) dro som den siste utsendingen til Kina for å be om beskyttelse for Ryukyu-kongedømmet. Han dro over til Fuzhou og møtte ulike ledende tjenestemenn hos guvernøren i Fujian i et forsøk på å overtale dem til å komme Ryukyu-kongedømmet til unnsetning, men det hele endte med at kineserne avslo dette. Xing-dynastiet, som allerede hadde begynt å bli svekket, så seg ikke i stand til å hjelpe Ryukyu, og kom da også i den etterfølgende kinesisk-japanske krigen (1894-1895) foruten Okinawa også til å miste Taiwan til Japan.

Når Koremasa Kojo forsto at Xing-dynastiet ikke var innstilte på å beskytte Ryukyu-riket, vendte han ikke tilbake til Okinawa, men ble værende i Fujian og kjøpte et herskapshus i Fuzhou, innenfor borgområdet og i nærheten av det gamle Ryukyu-konsulatet. Der åpnet han så en dojo for Tote (Karate). Dermed kom han til å følge den påfølgende urolige tidsperioden fra sin dojo på det kinesiske fastlandet. Fra denne tiden av mistet Kojo-familien støtten fra de mektige vennene de hadde hatt i Ryukyu-kongedømmet og Xing-dynastiet, og familien kom etterhvert til å spille en stadig mindre betydningsfull rolle. Forresten skal visstnok Kojo-familiens Dojo i Fuzhou på denne tiden ha blitt brukt som et form for tilfluktsted for Kina-vennlige fra Okinawa, som ville slippe å bli innrullert i den japanske hær, da det på denne tiden ble innført tvungen verneplikt i fylket Okinawa. Masanori Kamichi (1877-1948), opphavsmannen til Kamichi-stilarten, som i denne perioden hadde dratt over til Fuzhou, antar man skal ha startet med sin trening i denne dojoen til Kojo-familien.

Kojo-stilarten - den utilgjengelige karatestilarten

Kojo-familien avlet også i det turbulente 19. århundret fram fremragende utøvere av kampkunst. Blant de født på 1800-tallet kan nevnes Cai Changwei (navn brukt på Okinawa ukjent, 1816-1906), Koremasa Kojo, Hiroyoshi Kojo (1837-1917), Yoshitomo Kojo (1849-1925). Disse dro tilbake til Fujian og trente kampkunst der før de senere vendte tilbake til Okinawa, men disse skal tilsynelatende ikke ha vært spesiellt aktive i å instruere andre. Dette har selvfølgelig sammenheng med at formålet med deres opphold i Kina ikke bare var det å trene kampteknikk, en annen årsak kan nok muligens finnes i den økonomiske situasjonen på Okinawa på denne tiden. Kun innenfor områdene sukker og brennevinsproduksjon samt tekstilindustri hadde man på Okinawa på denne tiden noen industriproduksjon å snakke om, og den vanlige befolkningen hadde mer enn nok med å forsøke å brødfø seg selv gjennom jordbruk og fiske. Spesielt ille skal levekårene ha vært for de gamle samuraikastene, som det i Naha var svært mange personer som tilhørte. De skal ha levd under forhold som det i dag er svært vanskelig å forestille seg. Med andre ord lå ikke forholdene særlig til rette for at befolkningen skulle være interessert i å lære seg kampkunst.

Men det er ingen tvil om at Kojo-familien har stått bak deler av det fundamentet som dagens Tote på Okinawa bygger på. Som ovenfor nevnt trente Masanori Kamichi ved familiens dojo, og også Yoshinori Tominagoshi (?) (1870-1957) skal ha startet sin kampkunstkarriere hos Hiroyoshi Kojo. Denne Hiroyoshi Kojo var forresten en person som visstnok skal ha lagt en okse i bakken med bare nevene, og også Higashionna Kanryo, som sto bak Nahate, skal før han dro til Kina ha trent hos Hiroyoshi. Utifra dette kan man slutte seg til at selv om Kojo-familien ikke direkte videreformidlet sine teknikker, så har kampkunsten til den på denne tiden høyt respekterte samuraifamilien, hatt stor påvirkningskraft på etterfølgende karateutøvere.

I det 20. århundret ble “Tii”, som fram til dette hadde vært en lokal kampkunst med utbredelse begrenset til Okinawa, bragt over til Honshu, og spredte seg til hele Japan under navnet “karate”. Men Kojo familiens navn ble ikke formidlet over til Honshu, og med moderniseringen av karate ble deres navn omgitt av et glemselens slør som om de hadde fullført sin misjon. Men Kojo familien har alltid hatt en solid posisjon på Okinawa. Etter 2. verdenskrig ble det på initiativ av Yoshitomi Kojo (1909-1996) opprettet en dojo i bydelen Makishi-cho i Naha. Også denne dojoen ble imidlertid senere stengt, i 1975. Idag finnes det ingen medlemmer av Kojo familien som formidler karate. Men Yoshitomis høyt ansette elev Hayashi Shingo (1934- ) har i dag en dojo i fylket Tottori, hvor han som den eneste underviser i den gamle tradisjonelle kampkunsten som Kojo familien sto bak.